Lærerutdanning i nord : et historisk kasus gjennom tre tidsperioder

Sammanfattning: Avhandlingen beskriver den historiske utviklingen av lærerutdanningen, med spesiell vekt på lærerutdanningsdidaktikk, ved en spesiell utdanningsinstitusjon i Nord-Norge i perioden 1826-1940. Studien er i hovedsak basert på arkivdokumenter som kildemateriale. Det studerte kasus er den eldste statlige lærerinstitusjonen i Norge. Som andrehåndskilder er brukt historisk forskning om norsk seminar-/lærerutdanning og norsk allmue-/folkeskole. Samtidige lærebøker og håndbøker, aviser og fagtidsskrift for lærere er brukt som supplerende kilder. Studien er delt inn i tre tidsperioder; 1826-1848, 1848-1902 og 1902-1940. Inndelingen er gjort på bakgrunn av sentrale hendelser, enten i institusjonens historie eller i nasjonal lærerutdanningshistorie, avhengig av hva som brakte de viktigste didaktiske endringene. Studien er gjort så induktiv som mulig. Funnene er derfor satt inn i en teoretisk ramme først mot slutten av avhandlingen. De teoretiske begrep som er benyttet er hentet fra didaktisk og sosiologisk teori. Selv om tilnærmingen er induktive, er det likevel foretatt en kontinuerlig tekst- og kildeanalyse med tilhørende tolkninger i forbindelse med kildearbeidet, datainnsamlingen og funnene underveis i studien. Studien viser at den lærerutdanningsdidaktiske utvikling har gått gjennom en stille revolusjon, fra en pedagogisk kode dominert av lærer, fag, kirke, kristne normer og strenge regler for atferd til en mer usynlig didaktisk/pedagogisk kode. Samtidig har utdanningen bevart sentrale grunnverdier, slik som troen på metodeoverføring, lærerutdanneren som yrkesmodell og praksiserfaringer som grunnleggende for danningen til lærer.